Hadeland trekkhundklubb manglet en siste mann på laget i NM stafetten. Dermed ble jeg spurt om jeg hadde lyst til å være med. Jeg var litt usikker på min kapasitet som hundekjører, men det var vist ingen bedre langrennsløper å oppdrive. Dermed ble det NM stafett, 10 kg tyngre enn match vekta i fjor (men 50 kg sterkere!). Hadelands og Norges store hundekjører Yngve Hoel ordnet en hund til meg, lånt fra en i Asker. En liten og kjapp Pointer. Etter en gjennomgang av hvordan vekslingen skulle foregå sammen med Yngve, oppvarming og tilpasning av sele var jeg klar til start. Det ble meldt at vår første etappe løper Espen Andersen hadde fått en god start og lå på andre plass tidlig på etappen. Ved veksling var vi noe lengre nede. Hunden min var helt grisevill før start. Hadde heldigvis hjelp av dama til Yngve til å holde beistet igjen. Trodde hunden min brukte opp alle kreftene før start, men for hvert lag som kom inn og vekslet ble den mer og mer gira. Hvor skulle dette ende? Men endelig var det våres tur. Jeg gikk ut det jeg maktet, løypa var veldig lett i starten, lange motbakker midtveis og lett kupert på slutten. Vi skulle gå to runder i 5 kilometeren. Allerede etter noen hundremeter feier vi forbi noen lag i kjempe fart. Jeg prøver å gå så tauet er slakt og det gikk virkelig unna nedover golfbanen i Asker. Nederst i utforkjøringene var det en krapp høyresving. Jeg skulle i hvert fall ikke ploge. Jeg tar tak i tauet for å kontrollere, vi farer rundt svingen i kjempefart. Jeg øyner å gjøre en kjempe etappe. Etter svingen skal jeg sleppe opp tauet, og da faller tauet av kroken. Biip, biip, vrooom, og så er hunden borte. Jeg fortsetter å gå det jeg er kar om. Kjemper med syra og produserer helt sikkert mer enn Tine meierier. Ser hunden som en pil oppover jordet, forbi noen andre lag. Deretter kommer den nedover mot meg igjen. Jeg prøver å kommandere, men den kjenner jo meg like dårlig som jeg kjenner den. Oppover bakken i fra meg igjen farer den av sted. Heldigvis ser jeg at en sekundant kaster seg etter hunden og får tak i tauet. "Er'n din denna her? Går jo som #€%" sier sekundanten, jeg får ikke frem et ord med nærmere maks puls. Men får hekta tauet på kroken og går på det jeg har videre. Resten av første runden og andre runden går atskillig bedre. Noen bommerter gjør jeg ved å ha alt for stor fart inn i bakkene. Dette blir jo helt motsatt i forhold til vanlig langrenn. Jeg veksler til Yngve Hoel på siste etappen, han gjør et kjempe løp og spurter om andre plassen. Men det blir en fjerde plass på oss, tre sekunder bak andre og vel et minutt bak Trysil som tar hjem seieren. Jeg er litt misfornøyd over min egen innsats. Ved litt forsiktigere kjøring i starten og unngått å miste tauet av kroken kunne jeg sikkert fint ha gått 45 sekunder raskere, og vi kunne tatt sølvet. Men med andre beste etappe tid på etappen må jeg jo være fornøyd med debuten som hundekjører.
Her er troppen fra Hadeland trekkhundklubb samlet.
